av Linda Wolden Alme, Everum, Norge
Babe
er vår første RR-jente. Hun kom til flokken vår, som
dengang besto av to RR-gutter, og hennes feminine vesen imponerte og overrasket.
Allerede som ung dame var hun yndig og stilfull. Hun har et blikk som er
spesielt beregnet på å smelte hjerter, slik at hun kan få
kos og oppmerksomhet, eller kanskje aller helst en godbit eller ti! Første
gang jeg møtte dette blikket var Babe fem uker gammel. Det passet
svært dårlig for oss med en hund til akkurat da - Ferdinand
var knapt nok et år - men hva gjør du når du faller
pladask og du vet at "denne hunden MÅ jeg bare ha"? Jo,- da
legger man all fornuft til side og så har man en hund til...!
Babe har hele tiden vært et behagelig familiemedlem. Hun var en glad og fornøyd valp,- full av liv, men likevel rolig og følsom for sine omgivelser. Valpeperioden var mer eller mindre problemfri, i hvertfall hvis vi ser bort fra madrassene som ble tygget i små biter fra når hun var "hjemme alene" sammen med Bagheera og Ferdinand. Hun fikk nok litt hjelp, men det er ingen tvil om at hun var god til å tygge. Andre ødelagte ting fra denne tiden var sko, lommer det en gang var "godis" i, og bøker (!)
Babe
skilte seg ut fra "brødrene" sine på mange måter. Likevel
fikk vi oss flere overraskelser når de første tegnene på
"kvinnelige humørsvingninger" dukket opp! Hun nærmet seg et
år, og vi var på hundeutstilling. Plutselig ville hun ikke
at dommeren skulle ta på henne! Vi hadde vært på flere
valpeshow, og da hadde hun storkost seg og delt ut smask til dommerne,
men nå var det plutselig "pyton". For meg var det helt merkelig,-
min sosiale RR var plutselig en utilgjengelig liten dame som snurpet munnen
sammen og sa "Ikke snakk om! Gå bort, din ekling!". Senere har jeg
innsett at dette er nokså vanlig og noe som først og fremst
skyldtes hormonene som raste rundt i den unge damen.
Vel - det skulle vise seg at løpetiden bød på flere forandringer i Babe's væremåte. Noen uker etter løpetiden ble min aktive og entusiastiske RR-jente skikkelig lat. All energi var som blåst bort. Hun ville ikke være med på tur, og når jeg slepte henne ut gikk hun rundt med et lidende blikk som sa "Kan dette virkelig være nødvendig, mamma?!" Lydighetstrening og agility var helt bortkastet - det eneste hun virkelig satte pris på i denne perioden var sofaen - og MAT!!
Min
lille, søte, vakre, snille, yndige Babe ble plutselig en TYV - hun
stjal all maten hun kom over. Hvis jeg snudde ryggen til sto det plutselig
en hund og slikket i smøret... Og potetgullposen som ble borte
fra bordet ble funnet igjen langt under sofaen - tom, selvfølgelig.
Det forklarte hvorfor Babe var så fryktelig tørst..! Kort
sagt - alt spiselig måtte gjemmes unna før vi forlot henne.
Etter hvert ble jeg vant til denne halvdøde og halvt bulimiske hunden. Men så, etter noen kjedelige uker, var plutselig min "gode, gamle" Babe tilbake igjen! Det virket nesten som hun hadde samlet opp energi under løpetida, for nå var det vill løping, hopp og sprett og tjo og hei - omtrent som hun feiret at dvalen var over!
Når neste løpetid stod for døren var jeg mer forberedt, og humørsvingningene ble heller ikke så dramatiske denne gangen. Men - likevel: Ikke noe rart at menn har problemer med å forstå oss kvinner i perioder!!
Til
vanlig er Babe en positiv og arbeidsglad jentevofs. Dessuten er hun svært
førermyk, noe som gjør at det er morsomt å trene lydighet
og agility sammen med henne. Som ridgebacker flest synes også Babe
at det blir kjedelig å trene de samme tingene for lenge, men ellers
er det meste moro så lenge hun får bruke seg sjøl og
mamma eller pappa er fornøyd!
Med sin verdighet og antydning til arroganse er Babe familiens selv-erklærte primadonna - hun holder seg unna bråk og forsøker i det lengste å bevare fatningen når noen (les: Veida Valp) terger henne... Men, også en aristokratisk Babe kan få nok til slutt, og DA glemmer hun posisjonen i flokken og trår til for fullt...