Mandela var veldig glad i mennesker generelt, og lot seg gjerne klappe og kose av de fleste. Han var med som ”demo-hund” på diverse stand’s som klubben hadde, og lente seg da gjerne inntil alle som gikk forbi i tilfelle de skulle gidde å klø han litt.Han var veldig sosial og kanskje ikke helt RR på det området. (Han var mer reservert som valp og unghund). Han var tålmodig med barn, men ville helst bli kost med, ikke lekt med. Ble det litt mye mas gikk han og la seg et annet sted. Han var sjelden noe problem å ha med på besøk, bare han hadde et teppe å ligge på var det meste helt ok.

Han gikk for det meste løs når vi var ute på tur, (i hvert fall der hvor det var lite trafikk) Han hadde ikke så veldig mye jaktinstinkt, så det å treffe på katter eller andre dyr ute var sjelden noe problem. Men jeg tok aldri sjanser i båndtvangtiden eller på fjellet med sauer. I byen var han mer opptatt av å sjekke hva alle de nye luktene rundt omkring var enn å bry seg om menneskene, bilene eller lydene. Kunne jo hende at noen tilfeldigvis hadde kastet fra seg noe godt…

Mandela bodde sammen med en to år yngre RR og de var veldig gode venner. Lå gjerne inntil hverandre i sofaen eller senga og koste. Nærhet var viktig for Mandela. Vi hadde også en liten blandingstispe som han var veldig glad i. Han likte seg ikke noe særlig på kennel eller i hundegård, men var heller aldri vant med dette. Han var til tider med på jobb og lå da på et rom ved siden av kontoret, og var fornøyd så lenge han fikk litt kos innimellom og en luftetur i løpet av dagen.

Mandela har trent både litt spor, lydighet og agility. Han var ikke opptatt av leker, men gjorde hva som helst for en godbit. Vi prøvde oss på et par lydighetskonkurranser i yngre dager, men det var ikke spennende. Godbiten kom altfor sjelden – så dette gadd han ikke være med på. Det var mange i Skedsmohallen som lo godt den gangen han ble stående med hodet hengende over hinderet, logrende med halen i øvelsen hopp over hinder. Han ville ikke hoppe før jeg lokket med en godbit på andre siden – ”jeg skal ha lønn for strevet veit du” virket det som han tenkte da.

Mandela var vaktsom hjemme men du måtte kjenne han godt for å se det. Det var på de ganske små bevegelsene i ørene og på kroppsholdningen du så at Mandela voktet. Han bjeffet sjelden eller aldri når noen kom på besøk, og de fleste ble tatt imot av en forventningsfull og blid hund. Mandela var en enkel hund som var rolig, avslappet og til å stole på i de aller fleste situasjoner.